La solstråling Det er en ganske viktig variabel som tjener til å kjenne hvor mye varme vi mottar fra solen på jordoverflaten. Avhengig av noen faktorer som vind, skydekke og årstid, mottar vi større eller mindre mengde solstråling. Det har evnen til å varme opp overflaten på bakken og gjenstander uten å knapt varme opp luften. Det er forskjellige typer solstråling, avhengig av opprinnelse og dens egenskaper.
Lær alt om solstråling, hvilke typer som finnes og hvilke effekter den har på planeten og livet.
Hva er solstråling
Det er strømmen av energi som mottas av solen i form av elektromagnetiske bølger med forskjellige frekvenser. Blant frekvensene vi finner i det elektromagnetiske spekteret, har vi det mest kjente som synlig, infrarødt og ultrafiolett lys. Vi vet at nesten halvparten av solstrålingen som planeten vår mottar har en frekvens som ligger mellom 0.4 μm og 0.7 μm. Denne typen stråling kan oppdages av det menneskelige øye og er det som utgjør stripen som vi kjenner som synlig lys.
Den andre halvdelen er for det meste i den infrarøde delen av spekteret og en liten del i ultrafiolett. For å kunne måle hvor mye stråling vi mottar fra solen det brukes et instrument kjent som et pyranometer.
Typer solstråling
Avhengig av opprinnelsen og egenskapene til solstråling, er det forskjellige typer. Vi skal fokusere på å definere hva de forskjellige typene er og deres hovedegenskaper:
Direkte solstråling
Det handler om den som den kommer direkte fra solen og gjennomgår knapt noen retningsendring. Dette kan sees påvirket av vinden, men ikke i stor grad. En reduksjon i varmen kan merkes i løpet av blåsende dager. På overflater påvirker ikke varmen så sterkt når det er et kraftig vindregime. Denne typen stråling har en hovedegenskap, og det er at den kan kaste en definert skygge fra ethvert ugjennomsiktig objekt som avlytter den.
Diffus solstråling
Det er en del av strålingen som når oss fra solen og det reflekteres av eller absorberes av skyer. Det er kjent under navnet diffust siden de strekker seg i alle retninger. Denne prosessen finner sted på grunn av refleksjoner og absorpsjoner, ikke bare fra skyer, men fra noen partikler som eksisterer og flyter i atmosfæren. Disse partiklene kalles atmosfærisk støv og er i stand til å diffundere solstråling. Det kalles også diffust siden det avbøyes av noen gjenstander som fjell, trær, bygninger og selve bakken, avhengig av dens konstitusjon.
Hovedkarakteristikken for denne strålingen er at den kaster ikke skygge for ugjennomsiktige gjenstander som er innlagt. De horisontale overflatene er de stedene der det er en større mengde diffus stråling. Tvert imot skjer med vertikale flater, siden det knapt er kontakt.
Reflektert solstråling
Det er en som reflekterer jordoverflaten. Ikke all stråling som når oss fra solen absorberes av overflaten, men en del av den blir avbøyd. Denne mengden stråling som blir avbøyd fra overflaten er kjent som albedo. Den terrestriske albedoen øker sterkt på grunn av effekten av klimaendringer og smeltingen av polarisen.
Overflatene som er horisontale mottar ingen form for reflektert stråling siden de ikke ser noen jordoverflate. Det motsatte er tilfelle med diffus solstråling. I dette tilfellet, det er de vertikale flatene som mottar størst mengde reflektert stråling.
Global solstråling
Det kan sies at det er den totale strålingen som eksisterer på planeten. Det er summen av de 3 strålene nevnt ovenfor. La oss ta eksempelet på en helt solrik dag. Her vil vi ha direkte stråling som vil være bedre enn diffus stråling. Imidlertid vil det ikke være noen direkte stråling på en overskyet dag, men all innfallende stråling er diffus.
Hvordan det påvirker livet og planeten
Hvis mengden solstråling som planeten vår mottar, kunne ikke livet oppstå som den har gjort. Jordens energibalanse er 0. Dette betyr at mengden solstråling som planeten mottar og at den sender ut til verdensrommet er den samme. Imidlertid må noen nyanser legges til. I så fall temperaturen på planeten ville være -88 grader. Så det er behov for noe som kan beholde denne strålingen og gjøre temperaturnivåene komfortable og beboelige slik at den kan støtte livet.
Drivhuseffekten er motoren som hjelper solstrålingen som faller på jordoverflaten i å holde seg stort. Takket være drivhuseffekten kan vi ha beboelige forhold på planeten. Når solstråling treffer overflaten, returnerer den nesten halvparten tilbake til atmosfæren for å utvise den i verdensrommet. Noe av denne strålingen tilbake fra overflaten absorberes og reflekteres av skyer og atmosfærisk støv. Imidlertid er denne mengden absorbert stråling ikke nok til å kunne opprettholde en stabil temperatur.
Det er her klimagasser kommer inn. Det er en rekke gasser som har evnen til å beholde en del av varmen som sendes ut av jordoverflaten, og returnere solstrålingen som har nådd den tilbake til atmosfæren. Klimagasser er som følger: vanndamp, karbondioksid (CO2), nitrogenoksider, svoveloksider, metan, etc. Med økningen i klimagasser forårsaket av menneskelige aktiviteter, blir solstråling mer skadelig ettersom den forårsaker innvirkning på miljø, flora, fauna og mennesker.
Summen av alle typer solstråling er de som tillater liv på planeten. La oss håpe at problemene med økningen i klimagasser kan lindres og situasjonen ikke blir farlig.